Steffen og Kristina i Sør-Afrika: Roadtrip i Sør-Afrika - og noen tanker om ting og penger og sånn

Vi har hatt en annerledes julefeiring. Litt mindre tradisjonell, litt mindre komfortabel, litt mer lærerik og definitivt en vi kommer til å huske lenge. Vi har ofte tenkt at vi må få sett litt mer av dette landet som vi har blitt så glad i. Så denne jula var en 10 dagers biltur julegaven. Til nye provinser, nye mennesker og nytt landskap. Og vi har fått en del nye ting å tenke på. Jeg (Kristina) ser etter litt Aftenposten-lesning at vi ikke er de eneste nordmennene som har tenkt på dette i jula. Godhet. Rikdom. Materialisme. Hva er viktig her i livet? Hva bruker vi tid og penger på?

Turen begynte med et besøk til en misjonsstasjon i «Zulu-land», eller bushen om du vil. Her har det vært stor vekkelse, og fantastiske mirakler i år etter år. Historie etter historie om heksedoktorer som har blitt frelst, og mennesker som har blitt helbredet fra HIV/Aids og alt mulig annet. Men det var ikke det som gjorde størst inntrykk. Det var livet til misjonærene som har vært der i alle disse årene. Helt siden 1966 har de hatt som verdi at alle som kommer til dem skal kunne spise og bo gratis. Også vi «hvitinger». Daglig metter de 1800 mennesker, og aldri spør de om betaling eller donasjoner. I stedet har de bygd opp en kjempegård med arbeid til lokale, hvor overskuddet av alt de produserer går til misjonsstasjonen. I tillegg fant de ved en tilfeldighet ut av gården deres ligger på en krystallklar vannkilde, og de har nå 40 % av vann-markedet i Sør-Afrika. 24 000 flasker i timen. Og alt brukes til å velsigne andre. Jeg merket at jeg nesten ble forvirret av en SÅ sjenerøs tankegang. De kunne jo vært rike!!! Og i stedet bodde og levde de enkelt, noen i små hytter, og brukte tiden på å arbeide for andre. Det minnet oss om et sitat av John Wesley; «Earn as much as you can, save as much as you can and give as much as you can». Det er stikk i strid med tankegangen om å tjene så mye vi kan kun for å ha mest mulig ting selv. Samle opp skatter på jorden. Det utfordret oss sterkt.

Etter et stopp innom Sør-Afrikas høyeste fjelltopper i Drakensberg (fantastisk!!!), gikk turen til Eastern Cape. Land of the Xhosas. Det er her Nelson Mandela kommer fra. Det er her de fleste «Black Africans» i Cape Town kommer fra. De reiser ofte hjem hit til jul. Det er her alle tradisjonelle ritualer opprettholdes. Grønne åser, rød jord og små landsbyer så langt øyet kan se. Deilig å endelig være i Afrika!:) Her feiret vi jul hos min Xhosa venninne som resten av året bor i Cape Town. Det er vanskelig å prøve å forstå mennesker fra en annen kultur før en har levd litt som dem. Spist maten deres, sovet som de sover, fulgt deres daglige rutiner. Tre netter i Xhosa-land var mer enn nok til å dra meg langt uta komfor-sonen. På turen fra bilen ned til huset hennes unngikk vi så vidt å tråkke på en slange. Det var stummende mørkt, høyt gress og intet annet å gjøre enn å stole på Gud. Det slo meg for første gang av mange ganger på denne turen at vi vestlige har «kjøpt» oss ut av det meste ubehagelige og skumle. Vi trenger ikke Gud til å beskytte oss fra slanger, edderkopper, urent vann eller å sørge for at vi har mat neste dag. Vi klarer oss selv. Tror vi. Neste skritt ut av komfor-sonen var huset. Vi hadde ikke fått med oss at det i grunnen ikke var helt ferdig bygd; mer et skall. To benker, en kokeplate og en seng. Et knust vindu og flere edderkopper enn jeg likte. Men hvem har sagt at alt må være på stell før en kan ta imot gjester? Vi fikk senga, hun og sønnen sov på gulvet. I tre dager var vi en del av slekta og tok imot bestemødre, tantebarn, onkler, naboer og folk som ingen visste hvem var, men som hadde hørt at det var hvitinger i landsbyen. Og jeg ble så utfordret på mitt forhold til ting. Ting gir status i vår kultur. Vi sammenlikner oss, og viser oss frem. Men her var ikke tingene i fokus overhodet, det var menneskene. Hvem bryr seg om det er lite sitteplass, vi er jo sammen! Og hvem bekymrer seg om å ha nok mat til i morra, vi har jo noe å dele nå! Alle ble tatt imot, fikk mat og kunne bli så lenge de ville. Ungene tok ettermiddagsluren i senga vår. Da vi også prøvde oss på en liten ettermiddagsblund, satte folk seg inn hos oss og snakket, vi kunne da ikke ligge der alene! Det er relasjoner som betyr noe.

Allerede før vi dro på biltur møtte jeg meg selv i døra når det gjaldt folk og ting. Vi hadde tomt hus i 10 dager og en kompis som kunne trengt litt ro og fred. Julevasken var akkurat unnagjort og min første tanke var: da blir det jo skittent igjen? Også: hva om han knuser de fine koppene mine eller ødelegger vaskemaskinen? Men så slo det meg; herligfred, er ting viktigere enn folk? Nei. Klart han kan bo her. For noe tull å la et hus stå tomt. Min bønn er at folk alltid skal være viktigere enn ting. Gjestfrihet være viktigere enn å ha det perfekt i huset. Tid til andre viktigere enn å få krysset av alt på gjøre-lista mi. Jeg har mye å lære av Xhosa`ene.