Først meg selv, så min neste - hvis det er til mitt eget beste..!

Da vi dro ned hit til Sør Afrika for tenkte jeg (Kristina) at det var for å være «misjonærer» i et annet land, fokusere på tjenesten, være mest mulig ute blant lokalbefolkningen.. Jeg fant snart ut at det var så mye mer enn det! Selv om vi bor i vår egen leilighet, tilhører vi en stor «community» med ca. 200 mennesker fra over 40 nasjoner. De er våre kollegaer og mange av dem er våre venner.

Denne livsstilen er en velsignelse, og utfordrer definitivt vårt individualistiske «meg og mitt» verdensbilde. Jeg innser at jeg er SÅ vant til å tenke på meg først. Planlegge MIN dag. Mine behov. Min tid til å koble av. Hva vi skal ha til middag, hva vi trenger i huset, om vi har nok penger til oss.. Men jeg blir stadig utfordret til å tenke utover meg selv. Når vi flyttet inn i ny leilighet uten noen ting, gav mennesker oss bord til stua, kjøkkenutstyr og diverse. Når vi kom tilbake fra en tre ukers tur til Uganda kom vår nabo og kollega over med middag. Når venner forlater Sør-Afrika drar vi en gjeng over og hjelper dem å vaske ned huset. Når noen trenger å ta lappen, men har lite penger, bytter de av oss som har bil (og lapp) på å gi kjøretimer. Vi har dratt over til venner midt på natta for å passe barna deres fordi de plutselig måtte på sykehuset – når en bor i et annet land uten familien i nærheten blir vi hverandres familie. Og jeg merker at det gjør noe med meg. Jeg tenker at det er sånn det burde være. Hjemme også. At kristne er kjent for å stille opp for hverandre. Ikke bare på kirkedugnad– men i de små, hverdagslige tingene. Kjøpe middag til noen som er travle, passe barna til andre som er slitne, passe på hverandre. Det er ikke alltid så lett å få tid til, men for meg er det skikkelig sunt å øve meg på å tenke utover meg selv. 

Alle som jobbet for UiO Cape Town høsten 2012