Følg meg... eller?

For en stund siden så jeg (Kristina) en video om disippelgjøring. Ordet disippel betyr enkelt og greit å være student; én som lærer. Taleren gav en utfordring: lever du et slikt liv at du kunne sagt til en som nettopp var blitt kristen “følg med på hva jeg gjør og ta etter mitt eksempel. Heng med meg og lær hvordan det ser ut å tro på Jesus i praksis”. “Eh, nei”… tenkte jeg. Taleren fortalte at han måten han disippelgjør nyfrelste på var rett og slett å la dem henge med han i hans daglige rutine, møte han til stille stund på morgenen for å se hvordan det gikk for seg og så videre. Jeg tenkte at å ha noen diltende etter meg for å følge MITT eksempel var en fryktinngytende tanke. Men ved nærmere ettertanke er det en temmelig bibelsk tankegang. Jesus gjorde det akkurat sånn. Han drev ikke og forklarte i det vide og det brede for å være sikker på at den riktige teologien var på plass, før han inviterte disiplene inn i sin innerste sirkel. Han sa enkelt og greit “følg meg”, så får du se for deg selv. Han inviterte dem inn i en ekte, levende relasjon hvor de fikk se ting på nært hold. Og de så, og ble litt etter litt forandret.

Paulus sier også “ha meg som forbilde”, og jeg har i grunnen tenkt at det var ganske arrogant sagt, han var vel ikke perfekt mannen? Men han hadde et poeng: vi trenger noen å se opp til i vår vandring med Jesus. Noen som lever det de snakker om, som vi kan ta etter. Ikke for å erstatte Jesus på noen måte, men for å peke på han. Og vise i praksis hvordan et liv med han kan se ut. Det utfordret meg veldig. Særlig nå som vi har med oss to studenter i syv uker som vi spiser med, sover med, snakker med og er sammen med omtrent døgnet rundt. En av dem er temmelig ny i troen og kommer fra en bakgrunn med mye trøbbel og så godt som ingen gode eksempler på f.eks. et sunt ekteskap. Naturlig følger han godt med på oss og er på jakt etter forbilder. 

Er vi det? Kan vi si: se hvordan vi snakker med hverandre og andre, forvalter tid, penger og gaver og hvordan vi snakker med Jesus - og lær av oss som har vandret lenger med Jesus? Ikke for å late som man er perfekt og fikser alt, men fordi gode forbilder kan ha større innvirkning enn mange taler. Kanskje til og med forandre liv?